Blakersangen

Av lærer Jofred Stortrøen. Skrevet en gang i mellomkrigstida.
Melodi: Det lysnet i skogen

 

Du kjære gamle bygd med dei mange hundre him.
Med åkerjord og skau inn gjønnom lia.
Jeg glømmer aldri deg midt i styr og ståk og stim.
Deg bærer jeg nok med meg midt i stria.
Slik skal det alltid væra, slik vil det alltid bli.
Du blir hos meg bestandig i minnet all mi ti.
Ja, Blaker det er bygda som jeg minnes.

 

Her veit jeg far min sleit, og hu mor vart bøgd å grå.
Og sia har jeg prøvd å løfte arven.
Jeg vil at mata åker med tunge aks på strå.
Skal stå der over jorda etter far min.
Og mor som trøtna tidleg, skal minnes i mitt slit.
Je trur hu ser at nå har vi endelig røkki dit.
Som hu bestandig ville mens hu levde.

 

Jeg veit så godt at slitet på arbesplassa her.
I skauen, og på åkern og i smia.
Det glømmes nok med tia det vi har fått tel der.
Mens i mot målet andere sliter sia.
Men la det gro å vekse og glømmes at jeg var.
Jeg veit je bar på børa slik som en vaksen kar.
Og rolig skal jeg ligge der å kvile.

 

Og ennå har jeg vårsol og fuglesang i li.
Og lange lyse netter over jorda.
Jeg hører trekkspell-låten ei natt ved Sankthansti.
Og minnes at tel jenta mi var orda:
I natt så kan du danse, imorra er det dag.
Og sammen skal vi vinne, så mangt et stille slag.
For du må ta at rommet etter mor di.

 

La elvesuset synge, på veg mot store hav.
La jord og skau og tjønn få ligge stille.
I bygda veit vi alle vi har et daglig kav.
Men det var jo den vegen slekta ville.
Noen følgjer elvesusen på den lange veg.
Andre fester rot i bygda slik som du og jeg.
Men tankene hos alle er i Blaker.